Mine tanker i Norges hovedstad . Jippikajei .. ish??

Mine tanker i Norges hovedstad
Så sitter jeg her, omringet av store bygninger i kalde oslo. På en benk som sikkert vil gi meg blærekatarr resten av jula. Det småpipler ned regn på bladene over meg, og videre ned på asfalten som allerede er fylt med tyggegummi. Rett foran meg står Stortinget. Alle mursteinene som er perfekt plassert og danner en av de mektigste bygningene i tigerstaden. Tenk så mange murstein som måtte til. Ser man nøye etter kan det kjennes ut som hele bygget kommer stormene mot deg, men det er jo fysisk umulig. Det eneste som kan ta deg er de som holder til inni bygget. Turister fra fjern og nær tar bilder foran Stortinget. Folk med bra kameraer, dårlig kameraer. Folk med brunt hår, svart hår og blondt hår. Noen har også store øyne, men de fleste har smale. Hvordan er det egentlig mulig å se så mye gjennom de øynene? Hele verden vil komme og se på de perfekt plasserte mursteinene som danner dette bygget.
I bakgrunnen hører man musikken fra alle butikkene rundt om i Oslos gater. Man kan nesten høre hvordan butikk det er utfra musikken. Det burde ikke hete pop, rock og tekno. Her i oslo burde det bli hetende “Kappahlpop”, “carlingsrock” og “Hennes og Maurjazz”.
Mot meg fra VG-bygget til venstre kommer det en sliten mann, tydelig preget av nattens dårlige vær. Han ser kald ut der han går med grått Humlesnurrskjegg, en skitten Arsenallue og en jakke, sikkert fra OL i 94. Han trasker med tunge skritt forbi meg og man kan kjenne en eim av urenhet, alkohol og røyk. Under armen har han et =osloblad. Et blad som selges av narkomane. Bladet koster 50 og selgeren for 25 kroner. Bra at de gjør en jobb istedenfor å tigge tenkte jeg når jeg så =oslobladet. Uten å blande meg lar jeg han gå rolig forbi, vell vitende om at han egentlig hadde trengt min hjelp.
Et blått lys stjeler plutselig alles oppmerksomhet. Eller hvertfall oppmerksomheten til alle turistene og de som vanligvis bare tar seg 1-2 turer til oslo i året. Lyden av sirener kommer nærmere og nærmere og overdøver all form for lyd. Til og med Kappahlpopen blir borte i de massive sirenene. Når først politibilen hadde passert, forsvant lyden fortere enn musefeller klapper sammen, og vips var alt som normalt igjen. Menneskesnakk, trikkepip og Kappahlpoppen. Jeg ser på klokka. Atten minutter og trettifire sekunder siden jeg satt meg ned. Er det mulig å få blærekatarr på den korte tiden? Hvis ingen hadde klart det før, var det hvertfall en som hadde klart det nå, tenkte jeg. Jeg ser ned igjen, men denne gangen på alle de nedtråkka tyggisklysene. Det må ha ligget minst fem tusen klyser der, og tenk at hver tyggis koster to kroner. Det er hele ti tusen kroner nedtråkka på et lite område foran bygningen med de perfekt plasserte mursteinene. Æsj, de har jo faktisk en gang vært inni munnen til en drøss med mennesker, sikker fra alle verdens land. Nå skal jeg begynne å vaske skoa mine hver gang jeg kommer hjem, og spesielt når jeg kommer hjem fra Oslo.
Bare man setter seg ned, alene på en benk i tigerstaden, i drøyt tjue minutter kommer alt for mange tanker susende opp i hodet. Jeg tror ikke det er bra jeg, å tenke så mange tanker. En bondegutt fra utkanten av Tønsberg skal ikke tenke så mye. Derfor gir jeg meg nå. Tjue minutter i Oslo blir som et helt liv på Barkåker. Stress er det også på Barkåker, det skjer bare over flere år!